Av David K Andersen
Jeg hadde en BMW 528i noen år nå nylig. 96 modell E39. En absolutt fantastisk bil. Selv om den var gammel. Faktisk er jeg av den ganske bestemte oppfatningen at sett bort fra driftssikkerhet og økonomi, er BMW 528i E39, den beste "vanlige" bilen som noen gang har vært i produksjon for sin tid. Jeg tenker da på totalpakken med kjøreegenskaper, komfort, utstyr, motor/drivverk og slike ting sett i forhold til det året bilen kom ut. Sikkert mange som er uenige i det, tar gjerne en diskusjon.
Poenget med BMW-snakket er imidlertid at siden jeg er veldig glad i 5-serien, var planen egentlig å kjøpe en E60 530i denne gangen. Slike planer viser seg dessverre gjerne å være vanskelige å følge for min del. Det første jeg gjør da jeg har planlagt å kjøpe en bil, er nemlig å se på alternativene. Da dukker det opp mye rart skal jeg si deg.
En kveld fikk jeg for meg at en Jaguar XJ hadde vært kult. Du vet, den klassiske store Jaguaren som i dag konkurrerer med Mercedes S-klasse og co. Det viste seg raskt at man får mye for pengene om man kan leve med et eldre eksemplar. Det viste seg også raskt at det kan bli ganske så dyrt. Ikke at de er spesielt dårlige, men å si at det er fornuftig å kjøpe en stor 15-20 år gammel Jaguar for å bruke til daglig.... Vel.
Lillebroren, S-Type, har jeg aldri vært veldig interessert i. Mest fordi den ikke ser ut i måneskinn. Vi snakker komplett overdose 90-tallsdesign med kraftige og mislykkede retrovibber. I praksis en rullende katastrofe utseendemessig.
En kveld tok jeg en Jaguar-prat med en kompis som har vært biljournalist og kjørt det meste. Han snakket varmt om S-Type, så da måtte jeg innom Finn.no og sjekke ut litt mer. Der sto det en fryktelig fin 2006 modell. Dilla slo inn umiddelbart og uhelbredelig, løpet var kjørt. To dager senere dro jeg kølapp på Risløkka og sto med vognkortet i hånda et kvarter senere.
Er ikke tankeleser, men likevel ganske sikker på at du akkurat nå tenker: Han David-fyren er vel ikke helt hundre. Det har du sikkert rett i, men hør på dette først: 2006 modell, BMW 5-serie konkurrent, 125 000 kilometer, fulgt alle servicer og helt strøken, 2,7-liter twinturbo V6 diesel, 6-trinns automat og bakhjulsdrift, originalt Alpine lydanlegg med ørten høyttalere og to subber, blåtann, skinninteriør, el-seter med memory, elektrisk justerbart ratt, sportschassis med 18-tomshjul, osv osv. Det eneste man kunne få som denne ikke har, er elektrisk justerbare pedaler. Pris: 150 tusen.
Du kan jo ikke si noe annet enn at det er mye bil for pengene. Og det beste har jeg ennå ikke kommet til. Bilen er nemlig en komplett drøm å kjøre. Jeg er ikke spesielt glad i dieselbiler, men dette er den første jeg har kjørt hvor du må vite at det er en diesel for å forstå det. Den er helt vibrasjonsfri og lyden er nesten som i en bensin-V6. I alle fall fra innsiden. Setene er fantastiske, støynivået ekstremt lavt og komforten glimrende. Hittil er bilen en drøm og jeg angrer ikke et sekund.
Det betyr ikke at alt er bra, eller at bilen for den delen er bedre enn en BMW 5-serie. Det er den nok helt sikkert ikke. Men det kommer jeg tilbake til i en senere oppdatering. Dessuten er jeg jo litt spent hvor dyrt det er å eie bilen. Den skal snart inn på service og har også et par småting jeg vil ta for at den skal være helt hundre.
Dette er både min første Jaguar og min første engelske bil. Så får vi se hvordan det går. Oppdateringer i sakens anledning kommer fortløpende!
Jeg hadde en BMW 528i noen år nå nylig. 96 modell E39. En absolutt fantastisk bil. Selv om den var gammel. Faktisk er jeg av den ganske bestemte oppfatningen at sett bort fra driftssikkerhet og økonomi, er BMW 528i E39, den beste "vanlige" bilen som noen gang har vært i produksjon for sin tid. Jeg tenker da på totalpakken med kjøreegenskaper, komfort, utstyr, motor/drivverk og slike ting sett i forhold til det året bilen kom ut. Sikkert mange som er uenige i det, tar gjerne en diskusjon.
Poenget med BMW-snakket er imidlertid at siden jeg er veldig glad i 5-serien, var planen egentlig å kjøpe en E60 530i denne gangen. Slike planer viser seg dessverre gjerne å være vanskelige å følge for min del. Det første jeg gjør da jeg har planlagt å kjøpe en bil, er nemlig å se på alternativene. Da dukker det opp mye rart skal jeg si deg.
En kveld fikk jeg for meg at en Jaguar XJ hadde vært kult. Du vet, den klassiske store Jaguaren som i dag konkurrerer med Mercedes S-klasse og co. Det viste seg raskt at man får mye for pengene om man kan leve med et eldre eksemplar. Det viste seg også raskt at det kan bli ganske så dyrt. Ikke at de er spesielt dårlige, men å si at det er fornuftig å kjøpe en stor 15-20 år gammel Jaguar for å bruke til daglig.... Vel.
Lillebroren, S-Type, har jeg aldri vært veldig interessert i. Mest fordi den ikke ser ut i måneskinn. Vi snakker komplett overdose 90-tallsdesign med kraftige og mislykkede retrovibber. I praksis en rullende katastrofe utseendemessig.
En kveld tok jeg en Jaguar-prat med en kompis som har vært biljournalist og kjørt det meste. Han snakket varmt om S-Type, så da måtte jeg innom Finn.no og sjekke ut litt mer. Der sto det en fryktelig fin 2006 modell. Dilla slo inn umiddelbart og uhelbredelig, løpet var kjørt. To dager senere dro jeg kølapp på Risløkka og sto med vognkortet i hånda et kvarter senere.
Er ikke tankeleser, men likevel ganske sikker på at du akkurat nå tenker: Han David-fyren er vel ikke helt hundre. Det har du sikkert rett i, men hør på dette først: 2006 modell, BMW 5-serie konkurrent, 125 000 kilometer, fulgt alle servicer og helt strøken, 2,7-liter twinturbo V6 diesel, 6-trinns automat og bakhjulsdrift, originalt Alpine lydanlegg med ørten høyttalere og to subber, blåtann, skinninteriør, el-seter med memory, elektrisk justerbart ratt, sportschassis med 18-tomshjul, osv osv. Det eneste man kunne få som denne ikke har, er elektrisk justerbare pedaler. Pris: 150 tusen.
Du kan jo ikke si noe annet enn at det er mye bil for pengene. Og det beste har jeg ennå ikke kommet til. Bilen er nemlig en komplett drøm å kjøre. Jeg er ikke spesielt glad i dieselbiler, men dette er den første jeg har kjørt hvor du må vite at det er en diesel for å forstå det. Den er helt vibrasjonsfri og lyden er nesten som i en bensin-V6. I alle fall fra innsiden. Setene er fantastiske, støynivået ekstremt lavt og komforten glimrende. Hittil er bilen en drøm og jeg angrer ikke et sekund.
Det betyr ikke at alt er bra, eller at bilen for den delen er bedre enn en BMW 5-serie. Det er den nok helt sikkert ikke. Men det kommer jeg tilbake til i en senere oppdatering. Dessuten er jeg jo litt spent hvor dyrt det er å eie bilen. Den skal snart inn på service og har også et par småting jeg vil ta for at den skal være helt hundre.
Dette er både min første Jaguar og min første engelske bil. Så får vi se hvordan det går. Oppdateringer i sakens anledning kommer fortløpende!
