Egne biler: Fiat Punto 55

Av David K Andersen

Det er ikke så mange som forstår hvorfor, men det er jo sånn at jeg elsker gamle små Fiater. Rart? Tja. De er glade, smarte og morsomme. Og de har sjel og liker å bli kjørt. Dessuten er de superenkle å skru på, og deler er billig. I dag kjøpte jeg en til.

Min svært gode venn Roberto ringte meg for et par dager siden. Han heter egentlig Robert, men helt siden 1996, da jeg fikk ham til å kjøpe seg en Lancia Thema, har jeg kalt ham Roberto. Etter Roberto Testore - sjef på Fiat fra 96 til 02.

Legg forresten merke til at jeg sier han er en svært god venn. Den omtalen kan eksempelvis oppnås om en person som forblir en god venn - også etter å ha eid en Lancia som ikke går i fuktig vær. Uten å være bilentusiast. Dette er en bra kar.

Uansett: Roberto ringte for et par dager siden og mente han hadde nyheter som ville få meg i svært godt humør. Det hadde han rett i.

For et snaut år siden kjøpe han en 95-modell Punto 55. Han trengte en billig bil å kjøre til og fra jobb med. Fiaten var EU-godkjent og kostet ikke mange tusenlappene, så jeg anbefalte den. Selv om jeg ikke hadde sett den selv.

Robertos gode nyhet fra telefonsamtalen var at familien nå nettopp hadde kommet hjem fra ferie og at Puntoen hverken ville starte eller rikke på seg. Kanskje jeg ville kjøpe den på rot?

- Prosentuelt, er du svært langt unna nå, sa Roberto etter at jeg hadde bydd ham 50 kroner over vrakpant. Dermed doblet jeg budet til 100, og heldigvis var det nettopp det han hadde sett for seg.

Så langt unna NAFs råd ved kjøp av bruktbil du kan komme, fikk jeg først senere på kvelden ytterligere detaljer om selve bilen - via en lengre chat på Facebook. Den var EU-godkjent til januar og årsavgiften var betalt. Bra.

Videre fungerte ikke vindusviskene, batteriet var flatt, og høyre bakhjul hadde satt seg. Han sendte dessuten noen bilder, og den så utvilsomt helt forferdelig ut. Sota vinduer, ultrastygge sideskjørt og superharry montering av temperaturmåler i A-stolpen. En yngre person enn Roberto hadde nok eid den før ham.

Så, i dag var det endelig tid for å hente mitt nye smykke, og jeg tok med broren min. Han er eks Fiat Uno-eier og dermed en mann du kan stole på. I alle fall etter min logikk. Vi kastet alt fra startkabler og verktøy til spett og slegge bakpå pickupen og følte oss godt rustet. Biltralla lot vi stå igjen hjemme - denne bilen skulle kjøres på egen maskin.

Om du fulgte med litt lenger opp, så du at ett av problemene var at den ikke ville rikke seg. Ved ankomst lokaliserte vi raskt høyre bakhjul som problemkilde. - Det er sikkert bremsene som har satt seg, sa brodern og ga hjulet en knert med spettet. Det hjalp ikke det minste, men vi så at hele hjulet beveget seg ut og inn. Faktisk kunne det beveges minst 2-3 cm om man tok tak i toppen av det og ristet ut og inn. Ok, tenkte jeg - hjullageret er totalt ferdig og har skjært seg. Vi vippet av nav-koppen, men der var alt i skjønneste orden uten glipp. Det var da vi forsto at hele bakhjulsopphenget var helt fullstendig utslitt.

Med 10 prosent bekymring for bilens generelle kjøreegenskaper, men 90 prosent glede over å unnslippe lagerbytte, dro brodern til hjulet med slegga så hele bilen hoppa sidelengs. Dermed løsna bremsen og verden hadde ett problem mindre.

Så kobla vi på startkabler og bilen fyrte. Dessverre bare på tre sylindre. En runde med pluggene og nytt forsøk hjalp ikke. Imidlertid kunne turen under panseret informere om at det et aller annet sted måtte være en betydelig oljelekkasje - her var det god smøring - utenpå. På innsiden var det muligens noe dårligere stilt, jeg fant ikke antydning til olje på pinnen. Ja, og så befant plast-dekselet over registerreima seg bare delvis der Fiat en gang i tiden plasserte det.

Siden olje var det eneste vi ikke hadde tatt med hjemmefra, valgte vi å ikke gjøre noe med saken. Muligens ikke helt i tråd med hva som er lurt i forbindelse med bruktbilkjøp. Eller biler generelt egentlig.

Så skulle det kjøres hjem. På tre sylindre. Den var flere hundre omdreininger unna å klare seg selv på tomgang, men med effektiv heel-and-toe-teknikk lært fra racing, gikk det ganske så fint. Ikke kom og si at motorsport ikke har relevans for dagliglivet.

Med 55 hestekrefter originalt, er ikke det beste som kan skje deg å miste en sylinder. Da må du bruke gassen hardt for å oppnå fremdrift. Brodern sa etterpå at han syntes det luktet rart, der han lå bak meg i en slags Beijing-aktig eksoståke.

Etter noen kilometers kjøring bestemte heldigvis den fjerde sylinderen seg for å avslutte sommerferien og joine de andre. Folk skryter av Tesla og andre biler som kan kjøre seg selv. Selv lar jeg meg imponere mer av biler som kan reparere seg selv.

Den siste milen hjem ble dermed ren fryd. Dette var i sin tid en av Europas absolutt mest solgte biler, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Støynivå, fjæringskomfort og fartsfølelse er omtrent som i en ny småbil i dag. Puntoen var behagelig og fin å kjøre, om enn ikke helt stabil i svingene takket være bakstillingens antatte forsøk på å fraskille seg resten av bilen. Om dette eksemplaret ikke lar seg redde, skal jeg ha en sånn Punto i samlingen etterhvert - for en fantastisk bil dette er. At et pent eksemplar fortsatt kan koste over 20 000, sier jo noe om hvor ettertraktet disse er.

Vel hjemme, parkerte jeg på gårdsplassen og gikk inn i garasjen for å hente motorolje. - Den kokte ikke da, spurte brodern sarkastisk. - Naturligvis ikke, fnøs jeg tilbake. 10 sekunder senere, med oljekanna i hånda på vei ut av garasjen, kunne jeg konstatere at røyk veltet opp fra under panseret. - Det er ikke mulig at den koker, sa jeg. Vann-tempen var jo helt stabil.

Etter at panseret var åpnet, konkluderte jeg raskt med at jeg hadde rett - den kokte ikke. Derimot brant det nokså friskt der nede.

- Skal du slokke den, spurte brodern med en god posjon latter. Omtrent samtidig gikk det opp for meg hva som skjedde, og jeg spurtet over gårdsplassen for å hente pulverapparatet. Så kom jeg til å tenke på at om jeg tømmer det oppi der, så blir jo motoren helt ødelagt. Dermed skiftet jeg brått retning for å finne ei bøtte med vann istedet. Ett sekund etter det igjen, kom jeg på at bøtta ikke var der jeg trodde den var, så for tredje gang på fire sekunder skiftet jeg brått retning.

Ok - gårdplassen min er ganske stor. Og jeg er ikke en mann som vanligvis spurter alt jeg kan. Dette, i kombinasjon med Fiaten som sto i full fyr, var antakelig årsaken til at broren min på dette tidspunktet lå på bakken og vred seg i latter.

Heldigvis for alle vennene hans, rakk han å ta denne Snapen:

Og den er jo ganske morsom. Til info var Fiat på 80-tallet først i verden med å bygge motorer med robot, og de fikk navnet Fully Integrated Robotised Engine, fortkortet FIRE.

Heldigvis slukket en bøtte vann brannen effektivt. Det viste seg at det var dynamoen som hadde tatt fyr. Årsaken er svært sannsynlig en kombinasjon av at den var innsauset i masse olje som følge av at det meste av motorens smøremiddel befant seg på utsiden av den istedet for på innsiden, og at motoren ble nokså varm de første kilometerene på tre sylindre.

Nå virker ikke dynamoen lenger dessverre, men bilen ellers begynner å komme seg sett i forhold til hvordan vi fant den tidligere på dagen. Den er imidlertid i heller dårlig forfatning ellers, så akkurat dette Punto-eventyret blik nok ikke så langt.

Men jeg skal bruke den litt før den vrakes. Det er jo ikke noe verre enn å kjøre elbil: Jeg kobler på laderen når bilen står i garasjen, og så kjører jeg til batteriet er tomt.

Kommer muligens tilbake senere med informasjon om hvor lang rekkevidde en 95 Fiat Punto har.

Read More

Egne biler: Jaguar S-Type del 2 - Straffen

Av David K Andersen

Før tenkte jeg det stort sett var italienske biler som hadde sjel. Det er vanskelig å mene noe annet da man har eller har hatt noen av dem. De finner tross alt på såpass mye rart på egenhånd at det er vanskelig å tro de er helt viljeløse maskiner. Engelsk bil har jeg ikke hatt før, men mange sier de også har sjel. Etter de siste ukers hendelser kan jeg ikke si meg helt uenig i det.

Det hele startet rett før jul. Vi hadde en del testbiler planlagt fra da av og et par uker ut i januar. Og for å slippe å snu hele verden på hodet for å få logistikken til å gå opp, ble det til slutt slik at Jaguaren måtte stå ute noen uker. Om det var fordi den måtte være alene i jula, eller om årsaken var at den måtte stå ute, har den ikke sagt noe om. Men sur ble den, såpass har jeg skjønt.

I jula var det jo kjempekaldt. Og så kom det en del snø i starten av januar. Jeg var lenge spent på om Jaguaren i det hele tatt ville starte da jeg endelig kom for å hente den. Etter å ha spadd snø i et kvarter, fikk jeg opp døra. Jeg satt meg inn og skrudde på tenninga for å gløde. Joda, strøm var det, det lyste jo i dashen og alt. Og jammen spant ikke startmotoren som om batteriet var fulladet, og ett sekund etter det igjen, sto den og gikk så fint på tomgang at jeg nesten fikk klump i halsen.

Neste skritt: Kjøring. Gikk det like fint? Nei. Det var et svare strev å komme seg ut av snøhaugen. Greit nok at bakhjulsdrift ikke er ideelt på vinteren, men det var da ikke så mye snø her? Ut å kikke. Nesten flatt forhjul på venstre side. Etter litt om og men kom jeg til slutt ut og tok sikte på Esso-stasjonen noen hundre meter unna. Det gikk tungt, men fint.

Så gikk det dårlig igjen. For midt oppe i alle konkurranser om hvor lite ost og skinke det er mulig å plassere i en baguett uten at kunden skjønner hvor lite ost og skinke man faktisk har klart å plassere i en baguett, mener jeg fast bestemt at er det to ting en bensinstasjon faktisk bør inneha: Drivstoff og luft. Sistnevnte hadde nok ikke denne top of the line Tiger-stasjonen hatt på en stund, for luftfylleren var pottetett av is og slangen hadde åpenbart hatt sin storhetstid på 90-tallet og var nå full av hull. Det var sikkert derfor lufta var slått helt av. Selvfølgelig.

Med dårlig samvittighet for Conti-dekkets ve og vel sneglet jeg meg videre og på Statoil hadde de luft. Nå er jeg back on track, tenkte jeg. Det må ha vært en av de korteste gledene jeg har hatt. For siden jeg først sto med en luftfyller i hånda, tenkte jeg det var best å sjekke alle fire dekkene. Ved ankomst sistemann, venstre bak, gikk plutselig ting opp. Det hjulet var illsint og freste da jeg sparka litt snø på det. At fremdriften var heller dårlig, skyltes langt fra lite luft i forhjulet: Den ene bakbremsen hadde satt seg.

Er det noen som har prøvd å kjøre bakhjulstrekker på glatt snøføre med den ene bremsen hengende? Det funker dårlig altså. Spesielt da du må slå av antispinnsystemet fordi det bruker bakbremsen (som da altså henger) til å bremse da det ene hjulet spinner. For å si det sånn; situasjonen er kjip.

Ja takk, jeg vet. Var jeg som tok ut sikringen, remember?

Uansett: For å løse problemet midlertidig, tenkte jeg det var best å la være å bruke parkeringsbremsen. For det er sikkert den som henger. Men neida, det skulle jeg ikke få lov til. Etter et par mislykkede forsøk på å forlate bilen uten at parkbremsen slo seg på, begynte jeg virkelig å lure på det med sjel og straff og sånt. For like sikkert som jeg forlot bilen uten å sette på brekket, var det på da jeg skulle kjøre neste gang. Nå skjønte jeg ingenting.

Jeg stopper og setter bilen i park - ingen p-brems slår seg på. Jeg skrur av motoren - ingen p-brems slår seg på. Jeg forlater bilen uten å merke noe, men like fullt er brekket på da jeg kommer igjen. På tredje forsøk trykket noen endelig på lysbryteren. Brekket går på da nøkkelen fjernes fra tenninga. I praksis er det dermed helt umulig å hindre situasjonen med mindre nøkkelen blir stående i. Heldigvis var det egen kurs på håndbremsen så sikringen kunne fjernes. Om jeg ikke likte elektriske parkeringsbremser tidligere... Vel, det er og blir det mest idiotiske en bil kan utstyres med. Tregt, tungvint og ukontrollerbart. Dessuten umulig å ta brekksladd med.

Tenk å være så heldig å få stå å se en vakker Fiat i øya ei uke eller to.

Greit nok, Jaguaren hadde kanskje grunn til å bli sur fordi den måtte være ute og alene i jula. Men i utgangspunktet foretrekker jeg at det sies ifra på forhånd i stedet for at hevneaksjoner som dette gjennomføres i etterkant. Om S-Typen får et kallenavn en gang, økte herved sjansene for at det blir et jentenavn betydelig. Ting tyder på at jeg er like dårlig på å tolke signaler fra begge.

Jaguaren er nå parkert i påvente av verkstedbesøk og etter en liten elle melle i garasjen, falt valget på den gamle HiLuxen - verdens mest driftssikre bil. Å få i gang den tok intet mindre enn en hel dag, men det var for så vidt ikke bilens feil. Mer om det en annen gang.

Read More

Egne biler: Jaguar S-Type del 1 - Det måtte jo være et impulskjøp...

Av David K Andersen

Jeg hadde en BMW 528i noen år nå nylig. 96 modell E39. En absolutt fantastisk bil. Selv om den var gammel. Faktisk er jeg av den ganske bestemte oppfatningen at sett bort fra driftssikkerhet og økonomi, er BMW 528i E39, den beste "vanlige" bilen som noen gang har vært i produksjon for sin tid. Jeg tenker da på totalpakken med kjøreegenskaper, komfort, utstyr, motor/drivverk og slike ting sett i forhold til det året bilen kom ut. Sikkert mange som er uenige i det, tar gjerne en diskusjon.

Poenget med BMW-snakket er imidlertid at siden jeg er veldig glad i 5-serien, var planen egentlig å kjøpe en E60 530i denne gangen. Slike planer viser seg dessverre gjerne å være vanskelige å følge for min del. Det første jeg gjør da jeg har planlagt å kjøpe en bil, er nemlig å se på alternativene. Da dukker det opp mye rart skal jeg si deg.

En kveld fikk jeg for meg at en Jaguar XJ hadde vært kult. Du vet, den klassiske store Jaguaren som i dag konkurrerer med Mercedes S-klasse og co. Det viste seg raskt at man får mye for pengene om man kan leve med et eldre eksemplar. Det viste seg også raskt at det kan bli ganske så dyrt. Ikke at de er spesielt dårlige, men å si at det er fornuftig å kjøpe en stor 15-20 år gammel Jaguar for å bruke til daglig.... Vel.

Lillebroren, S-Type, har jeg aldri vært veldig interessert i. Mest fordi den ikke ser ut i måneskinn. Vi snakker komplett overdose 90-tallsdesign med kraftige og mislykkede retrovibber. I praksis en rullende katastrofe utseendemessig.

En kveld tok jeg en Jaguar-prat med en kompis som har vært biljournalist og kjørt det meste. Han snakket varmt om S-Type, så da måtte jeg innom Finn.no og sjekke ut litt mer. Der sto det en fryktelig fin 2006 modell. Dilla slo inn umiddelbart og uhelbredelig, løpet var kjørt. To dager senere dro jeg kølapp på Risløkka og sto med vognkortet i hånda et kvarter senere.

Er ikke tankeleser, men likevel ganske sikker på at du akkurat nå tenker: Han David-fyren er vel ikke helt hundre. Det har du sikkert rett i, men hør på dette først: 2006 modell, BMW 5-serie konkurrent, 125 000 kilometer, fulgt alle servicer og helt strøken, 2,7-liter twinturbo V6 diesel, 6-trinns automat og bakhjulsdrift, originalt Alpine lydanlegg med ørten høyttalere og to subber, blåtann, skinninteriør, el-seter med memory, elektrisk justerbart ratt, sportschassis med 18-tomshjul, osv osv. Det eneste man kunne få som denne ikke har, er elektrisk justerbare pedaler. Pris: 150 tusen.

Du kan jo ikke si noe annet enn at det er mye bil for pengene. Og det beste har jeg ennå ikke kommet til. Bilen er nemlig en komplett drøm å kjøre. Jeg er ikke spesielt glad i dieselbiler, men dette er den første jeg har kjørt hvor du må vite at det er en diesel for å forstå det. Den er helt vibrasjonsfri og lyden er nesten som i en bensin-V6. I alle fall fra innsiden. Setene er fantastiske, støynivået ekstremt lavt og komforten glimrende. Hittil er bilen en drøm og jeg angrer ikke et sekund.

Det betyr ikke at alt er bra, eller at bilen for den delen er bedre enn en BMW 5-serie. Det er den nok helt sikkert ikke. Men det kommer jeg tilbake til i en senere oppdatering. Dessuten er jeg jo litt spent hvor dyrt det er å eie bilen. Den skal snart inn på service og har også et par småting jeg vil ta for at den skal være helt hundre.

Dette er både min første Jaguar og min første engelske bil. Så får vi se hvordan det går. Oppdateringer i sakens anledning kommer fortløpende!

Read More