Av David K Andersen
Det hele startet rett før jul. Vi hadde en del testbiler planlagt fra da av og et par uker ut i januar. Og for å slippe å snu hele verden på hodet for å få logistikken til å gå opp, ble det til slutt slik at Jaguaren måtte stå ute noen uker. Om det var fordi den måtte være alene i jula, eller om årsaken var at den måtte stå ute, har den ikke sagt noe om. Men sur ble den, såpass har jeg skjønt.
I jula var det jo kjempekaldt. Og så kom det en del snø i starten av januar. Jeg var lenge spent på om Jaguaren i det hele tatt ville starte da jeg endelig kom for å hente den. Etter å ha spadd snø i et kvarter, fikk jeg opp døra. Jeg satt meg inn og skrudde på tenninga for å gløde. Joda, strøm var det, det lyste jo i dashen og alt. Og jammen spant ikke startmotoren som om batteriet var fulladet, og ett sekund etter det igjen, sto den og gikk så fint på tomgang at jeg nesten fikk klump i halsen.
Neste skritt: Kjøring. Gikk det like fint? Nei. Det var et svare strev å komme seg ut av snøhaugen. Greit nok at bakhjulsdrift ikke er ideelt på vinteren, men det var da ikke så mye snø her? Ut å kikke. Nesten flatt forhjul på venstre side. Etter litt om og men kom jeg til slutt ut og tok sikte på Esso-stasjonen noen hundre meter unna. Det gikk tungt, men fint.
Så gikk det dårlig igjen. For midt oppe i alle konkurranser om hvor lite ost og skinke det er mulig å plassere i en baguett uten at kunden skjønner hvor lite ost og skinke man faktisk har klart å plassere i en baguett, mener jeg fast bestemt at er det to ting en bensinstasjon faktisk bør inneha: Drivstoff og luft. Sistnevnte hadde nok ikke denne top of the line Tiger-stasjonen hatt på en stund, for luftfylleren var pottetett av is og slangen hadde åpenbart hatt sin storhetstid på 90-tallet og var nå full av hull. Det var sikkert derfor lufta var slått helt av. Selvfølgelig.
Med dårlig samvittighet for Conti-dekkets ve og vel sneglet jeg meg videre og på Statoil hadde de luft. Nå er jeg back on track, tenkte jeg. Det må ha vært en av de korteste gledene jeg har hatt. For siden jeg først sto med en luftfyller i hånda, tenkte jeg det var best å sjekke alle fire dekkene. Ved ankomst sistemann, venstre bak, gikk plutselig ting opp. Det hjulet var illsint og freste da jeg sparka litt snø på det. At fremdriften var heller dårlig, skyltes langt fra lite luft i forhjulet: Den ene bakbremsen hadde satt seg.
Er det noen som har prøvd å kjøre bakhjulstrekker på glatt snøføre med den ene bremsen hengende? Det funker dårlig altså. Spesielt da du må slå av antispinnsystemet fordi det bruker bakbremsen (som da altså henger) til å bremse da det ene hjulet spinner. For å si det sånn; situasjonen er kjip.
Uansett: For å løse problemet midlertidig, tenkte jeg det var best å la være å bruke parkeringsbremsen. For det er sikkert den som henger. Men neida, det skulle jeg ikke få lov til. Etter et par mislykkede forsøk på å forlate bilen uten at parkbremsen slo seg på, begynte jeg virkelig å lure på det med sjel og straff og sånt. For like sikkert som jeg forlot bilen uten å sette på brekket, var det på da jeg skulle kjøre neste gang. Nå skjønte jeg ingenting.
Jeg stopper og setter bilen i park - ingen p-brems slår seg på. Jeg skrur av motoren - ingen p-brems slår seg på. Jeg forlater bilen uten å merke noe, men like fullt er brekket på da jeg kommer igjen. På tredje forsøk trykket noen endelig på lysbryteren. Brekket går på da nøkkelen fjernes fra tenninga. I praksis er det dermed helt umulig å hindre situasjonen med mindre nøkkelen blir stående i. Heldigvis var det egen kurs på håndbremsen så sikringen kunne fjernes. Om jeg ikke likte elektriske parkeringsbremser tidligere... Vel, det er og blir det mest idiotiske en bil kan utstyres med. Tregt, tungvint og ukontrollerbart. Dessuten umulig å ta brekksladd med.
Greit nok, Jaguaren hadde kanskje grunn til å bli sur fordi den måtte være ute og alene i jula. Men i utgangspunktet foretrekker jeg at det sies ifra på forhånd i stedet for at hevneaksjoner som dette gjennomføres i etterkant. Om S-Typen får et kallenavn en gang, økte herved sjansene for at det blir et jentenavn betydelig. Ting tyder på at jeg er like dårlig på å tolke signaler fra begge.
Jaguaren er nå parkert i påvente av verkstedbesøk og etter en liten elle melle i garasjen, falt valget på den gamle HiLuxen - verdens mest driftssikre bil. Å få i gang den tok intet mindre enn en hel dag, men det var for så vidt ikke bilens feil. Mer om det en annen gang.
Før tenkte jeg det stort sett var italienske biler som hadde sjel. Det er vanskelig å mene noe annet da man har eller har hatt noen av dem. De finner tross alt på såpass mye rart på egenhånd at det er vanskelig å tro de er helt viljeløse maskiner. Engelsk bil har jeg ikke hatt før, men mange sier de også har sjel. Etter de siste ukers hendelser kan jeg ikke si meg helt uenig i det.
Det hele startet rett før jul. Vi hadde en del testbiler planlagt fra da av og et par uker ut i januar. Og for å slippe å snu hele verden på hodet for å få logistikken til å gå opp, ble det til slutt slik at Jaguaren måtte stå ute noen uker. Om det var fordi den måtte være alene i jula, eller om årsaken var at den måtte stå ute, har den ikke sagt noe om. Men sur ble den, såpass har jeg skjønt.
I jula var det jo kjempekaldt. Og så kom det en del snø i starten av januar. Jeg var lenge spent på om Jaguaren i det hele tatt ville starte da jeg endelig kom for å hente den. Etter å ha spadd snø i et kvarter, fikk jeg opp døra. Jeg satt meg inn og skrudde på tenninga for å gløde. Joda, strøm var det, det lyste jo i dashen og alt. Og jammen spant ikke startmotoren som om batteriet var fulladet, og ett sekund etter det igjen, sto den og gikk så fint på tomgang at jeg nesten fikk klump i halsen.
Neste skritt: Kjøring. Gikk det like fint? Nei. Det var et svare strev å komme seg ut av snøhaugen. Greit nok at bakhjulsdrift ikke er ideelt på vinteren, men det var da ikke så mye snø her? Ut å kikke. Nesten flatt forhjul på venstre side. Etter litt om og men kom jeg til slutt ut og tok sikte på Esso-stasjonen noen hundre meter unna. Det gikk tungt, men fint.
Så gikk det dårlig igjen. For midt oppe i alle konkurranser om hvor lite ost og skinke det er mulig å plassere i en baguett uten at kunden skjønner hvor lite ost og skinke man faktisk har klart å plassere i en baguett, mener jeg fast bestemt at er det to ting en bensinstasjon faktisk bør inneha: Drivstoff og luft. Sistnevnte hadde nok ikke denne top of the line Tiger-stasjonen hatt på en stund, for luftfylleren var pottetett av is og slangen hadde åpenbart hatt sin storhetstid på 90-tallet og var nå full av hull. Det var sikkert derfor lufta var slått helt av. Selvfølgelig.
Med dårlig samvittighet for Conti-dekkets ve og vel sneglet jeg meg videre og på Statoil hadde de luft. Nå er jeg back on track, tenkte jeg. Det må ha vært en av de korteste gledene jeg har hatt. For siden jeg først sto med en luftfyller i hånda, tenkte jeg det var best å sjekke alle fire dekkene. Ved ankomst sistemann, venstre bak, gikk plutselig ting opp. Det hjulet var illsint og freste da jeg sparka litt snø på det. At fremdriften var heller dårlig, skyltes langt fra lite luft i forhjulet: Den ene bakbremsen hadde satt seg.
Er det noen som har prøvd å kjøre bakhjulstrekker på glatt snøføre med den ene bremsen hengende? Det funker dårlig altså. Spesielt da du må slå av antispinnsystemet fordi det bruker bakbremsen (som da altså henger) til å bremse da det ene hjulet spinner. For å si det sånn; situasjonen er kjip.
 |
| Ja takk, jeg vet. Var jeg som tok ut sikringen, remember? |
Jeg stopper og setter bilen i park - ingen p-brems slår seg på. Jeg skrur av motoren - ingen p-brems slår seg på. Jeg forlater bilen uten å merke noe, men like fullt er brekket på da jeg kommer igjen. På tredje forsøk trykket noen endelig på lysbryteren. Brekket går på da nøkkelen fjernes fra tenninga. I praksis er det dermed helt umulig å hindre situasjonen med mindre nøkkelen blir stående i. Heldigvis var det egen kurs på håndbremsen så sikringen kunne fjernes. Om jeg ikke likte elektriske parkeringsbremser tidligere... Vel, det er og blir det mest idiotiske en bil kan utstyres med. Tregt, tungvint og ukontrollerbart. Dessuten umulig å ta brekksladd med.
 |
| Tenk å være så heldig å få stå å se en vakker Fiat i øya ei uke eller to. |
Jaguaren er nå parkert i påvente av verkstedbesøk og etter en liten elle melle i garasjen, falt valget på den gamle HiLuxen - verdens mest driftssikre bil. Å få i gang den tok intet mindre enn en hel dag, men det var for så vidt ikke bilens feil. Mer om det en annen gang.
