Endelig mitt første billøp!

Av David K Andersen

Foto: Tove K Olsson

Å kjøre i sitt første billøp i en alder av 35 år er ikke så uvanlig. Mange fatter interesse for bil eller motorsport i voksen alder. For meg derimot har det handlet om bil og motorsport siden før jeg kunne gå, så nå var det jammen på tide. Rally har alltid vært greia, så i alle år har jeg tenkt at en eller annen gang skal jeg kjøre rally. Så opphengt i den tanken har jeg vært at jeg aldri har fått meg til å tenke at andre grener er mer nærliggende og enklere å prøve seg på. Som for eksempel bilcross.

Før har jeg vært skeptisk til bilcross. Som liten ble jeg ofte tatt med til Finnskogbanen for å se løp, og det var moro, men senere gikk det bare i annen type motorsport og jeg må innrømme at jeg har sett på bilcross som lite spennende. Kanskje mest fordi jeg har tenkt at de gamle, bulkete bilene, på grunn av regelen om at de må selges for 9000 kroner etter hvert løp dersom noen legger bud på dem, ikke har vært "ekte" løpsbiler. De siste årene har dette inntrykket forandret seg. Det startet med at min gode venn Michael Solberg begynte å kjøre for noen år siden. Han insisterte gang på gang på gang om at bilene er raske nivået høyt, så etter sikkert 20 år uten å ha sett et løp, begynte jeg å bli med litt rundt og kikke. Michael hadde rett og jeg tok feil. Med biler som ofte veier under tonnet og yter opp mot 200hk, er det ikke akkurat noe gamlehjem ute på banen. Dessuten er antallet utøvere i bilcross enormt og det medfører automatisk høyt nivå i toppen. Tar man en tur på et gjennomsnittlig bilcross løp, er det ikke uvanlig å finne norgesmestere fra rally, rallycross og racing på startstreken, det er en god pekepinn på at det går unna. Den utløsende faktoren for at jeg omsider fikk til dette, var nok Christer Halvorsen. Der var det ikke noe "kom igjen, prøv bilcross a", det var "du skal kjøre bilcross". Han har i tillegg hjulpet med alt fra den tekniske siden på bilen til alle mulige slags tips om kjøring og taktikk. Så takk til Christer og Michael, dette hadde ikke skjedd uten press!

Slik så bilen ut etter innkjøp

Først tok jeg lisens. Det har blitt skrevet om før her. Så kjøpte jeg en startklar bil. Trodde jeg. Etter fire runder på første trening tidligere i sommer, gikk girkassen. Fikk billig erstatning i Sverige og monterte sammen. "Det tar nok fem seks timer første gangen", sa Christer. Det tok meg to og en halv dag. Fornøyd med endelig å være ferdig, starter jeg bilen og giroljen renner ut. Flott. Ned med motoren og ut med kassen igjen. Skifter simmering på clutchakslingen og skrur sammen. Starter bilen, og igjen renner oljen ut. For første gang i mitt liv følte jeg meg da rett og slett deprimert. Iallfall resten av den kvelden, så veldig alvorlig var det nok ikke. Ut med kassen igjen. Denne gangen tar Christer en titt: "Øøhh David, det mangler en skrue her". Heldigvis var lettelsen over å finne feilen større enn tanken på alt unødvendig arbeid, så alt gikk bra. Bilen var klar dagen før løpet.

Trøbbel

Hektisk skruing på Team Gulf Saabene før løpet. Merk at bilen til venstre er min og bilen til høyre tilhører Christer Halvorsen/Torunn Hegge. Merk også at de skiftet og monterte motor, drivverk, akslinger med mer på de 5 timene det tok meg å ta ut og sette inn igjen girkassen.

Det å kjøre et slikt løp som går over to dager krever en del forarbeid. Man skal ha med campingvogn, mat klær osv tilsvarende en normal langhelg på tur. Og så skal jo bilen være med, og så langt er det greit. Problemet er alt det andre som skal med. I praksis har man jo med seg hele verkstedet og halve delelageret i tilfelle noe skulle skje. Det var faktisk det uten tvil mest slitsomme med hele helgen. Først pakke ut av mitt eget verksted, så montere opp på banen, for så å gjøre det samme i motsatt rekkefølge søndag kveld. Puh.

Godt å endelig være på plass. Midt i traktorgjengen (Odd-Helge Helstad og Michael Solberg).
Foro: Tove K Olsson

Min opprinnelige plan for bilcross-debuten var å trene tre-fire kvelder på forhånd og å klare å bli blant de 40 beste. Første delen av planen gikk i vasken med girkasseidiotiet mitt. Derfor hadde jeg egentlig ikke så store forventninger til meg selv før start lørdag morgen. Det hjalp i sin tur på nervene, som ikke gjorde seg bemerket før et par minutter før start i første heat. Mest spent var jeg på hvordan jeg ville starte, for det hadde jeg aldri prøvd før og alle snakker jo om starten hele tiden. Regnet strengt tatt med at jeg ville være 50 meter bak de andre i første sving. Det rare var at jeg nesten var raskest ut i starten og i første sving var jeg iallfall ikke alene. Om vi var tre eller fire som forsøkte å komme gjennom den svingen samtidig vet jeg ikke, men trangt var det, for jeg fikk en skikkelig en i bakdøra, som i sin tur stakkar, forsvant en halvmeter inn i bilen.

En trøkk i bakdøra i første sving. Her i "opprettet" tilstand, klar til neste heat.

Det kjøres seks biler i hvert heat, så en fjerdeplass i første var kanskje greit, men jeg kjørte virkelig ikke bra.  Neste gikk litt bedre med tredjeplass, men følte fortsatt ikke at jeg kjørte særlig bra. I tredje heatet begynte det å gå bedre. Da var jeg såpass varm i trøya at jeg kunne begynne å jobbe litt med småting i svinger for å få det til å gå fortere. Ut på siste runden var jeg såvidt forbi Steffen Skustad før han tok ledelsen tilbake, men bilen hans gikk ikke som det skulle virket det som, så i nest siste sving la jeg opp skikkelig for å få god fart ut så jeg kunne komme forbi ham før må. Og da punkterte jeg selvfølgelig og datt ned på tredjeplass. Det var litt surt.

Bak Steffen Skustad på jakt etter første heatseier før høyre fremhjul smalt.
Foto: Tove K Olsson

Fjerdeomgangen var jeg også ganske fornøyd med kjøringen, men ble litt hindret av en som snurret foran meg før første sving, så tok en grei andreplass.

Andreplass i fjerde omgang.
Foto: Tove K Olsson

Søndag morgen gikk det endelig veien. Tror jeg var rundt første sving på andre eller tredje, men tok alternativsporet med en gang og måtte bare kjøre forbi en bil, ellers var det fri bane hele veien til mål og heatseier. Det var virkelig et kick, som jeg har lyst til å oppleve igjen! Dermed ble det også nok poeng til å bli med i kvalifiseringsomgangen for finalene, hvor de to beste fra hvert heat gikk til finalene. Her ble det nedtur og mangelen på erfaring på full skur med biler på alle kanter kom tydelig frem. Gjorde en skikkelig bra start fra midtre ledd og var like bak de to raskeste inn i første sving, men klarte av en eller annen uforklaring grunn å tråkke inn clutchen istedet for å bremse med venstrebenet. Dermed fikk jeg ikke nesa på bilen inn, skled ut, og havnet på fjerde før neste sving. Der ble en annen bil snurret rett foran meg, og helt sikkert på grunn av mangel på rutine i slike situasjoner, var jeg altfor treg til å komme forbi og videre. Kjøringen i resten av heatet var heller ikke særlig bra selv om jeg tok igjen resten av gjengen, dog uten å klare å komme forbi. Det var det.

Foto: Tove K Olsson

Endte på 27. plass av ca 100, så målsettingen ble nådd, men med litt mer flaks og litt færre tabber, kunne det gått bedre. Har bestilt film av løpet og gleder meg til å studere den, for av de få filmene som har kommet på youtube hittill, ser jeg at det er veldig mye å hente og at jeg holder på med mye rart innimellom. Gleder meg virkelig til å kjøre flere løp og prøve å bli bedre.

Det har en tendens til å bli trangt om plassen når alle skal gjennom svingen samtidig.
Foto: Tove K Olsson

Å kjøre billøp sto strengt tatt ikke til forventningene. På forhånd, tenkte jeg at det er kult å kjøre på bane, sladde litt, skubbe litt på noen andre, fighte om plasseringer og generelt smile og ha det moro. Slik er det ikke, for idet hjelmen er festet, man sitter fastspent i selen, og det grønne lyset tennes, er det bare en ting som gjelder: Å komme først i mål. Det å vinne et heat overgikk lett all annen bilopplevelse fra tidligere, og det inkluderer en ting eller to. En dag skal jeg vinne et løp. Det gleder jeg meg til!

Read More

Saab er solgt!

Av Vegar Bjørge

Saab er konkurs og det vet de flest. Konkursbestyrer har lenge leitet etter nye eiere, og det har vært mange som kunne ønske seg en del av det svenske bilmerket. Nå er det klart. Saab har fått nye eiere og kan fortsette sitt liv. Det er elbilskonsortiumet Nevs som er ny eier. Dette selskapet består av flere eiere, med hovedeier Kai Johan Jiang i spissen. Nå skal det satses i første rekke på en el-bil av Saab 9-3. Neste modell skal være en lisensbygd elbile i mindre størrelse. Noen vil nok riste på hodet over en slik satsing, men det er også planlagt en modell i nær fremtid på Phoenix-plattformen. Det siste prosjektet kan bli spennende, men det å bygge en Saab 9-3 som kun skal være eldreven, er mer tvilsomt. Foreløpig er eldrift best på små biler, selv om Fisker er på markedet med sin luksussedan, og gjør det brukbart.

Saab er fortsatt representert på racerbaner. Her fra TTA-serien.

En del kritiske stemmer mener at ren el-bil satsing i Saabs lokaler ikke er beste alternativ, men derimot hybridløsninger bør være et alternativ. Saab har biler med drift på framhjulene og da er det gode muligheter for en løsning med eldrift på bakhjulene. Denne løsningen vil også kunne gi mer volum i forhold til en ren el-bil. Det er i tillegg 50 internasjonale aktører i el-bil markedet, og komme da inn med en ny bil, kan være en utfordring selv om varemerket er kjent.

Nevs ble stiftet så sent som i mai i år, og eneste oppgaven til bedriften var å kjøpe Saab. Bak selskapet står altså en svesnsk-kinesisk forretningsmann, Kai Johan Jiang. Han er 47 år og beskrives som visjonær og en handlingens mann. Det gjennstår å se om dette bare er en ny Victor Müller.

Er dette da den beste løsningen for Saab? Jeg tror ikke det, og hadde håpet på en stor internasjonal aktør ala indiske Tata eller kinesiske Youngman. Disse tror jeg har de ressursene som kreves for å få Saab opp dit de var for noen år siden, og de kan videreføre litt av planene som Saab hadde. Youngman var forøvrig de som la inn høyeste budet, men det var noe uklart om de ville få godkjent handelen av den kinesiski stat. Derfor kan det virke som at Nevs ble valgt, selv om det foreløpig ikke er bekreftet. Jeg ønsker Nevs lykke til og håper ikke Saab nå er helt "solgt".

Read More

Farvel

Av Vegar Bjørge

Noen ganger må vi ta farvel. Det kan være tøft, men det må gjøres. Noen forsvinner og noen kommer til. I dag skal vi ta farvel med noen bilmodeller og først skal vi ta farvel med Toyota HiAce. Heldigvis vil noen si, mens menigheten vil sørge. Det er nemlig ganske mange i vårt land som vil savne HiAce'en. Det gjelder ikke meg. Jeg synes den er oppskrytt. Likevel skal vi hylle den. Gi den ære på slutten av dens levetid. Vi kommer nemlig aldri mer til å se den i salg slik den er i dag. Det kan hende det kommer ny utgave, selv om det er tvilsomt. Vi hyller den fordi den alltid har måtte bære værktøyet vårt. Uten å klage, og for det meste uten å rote til det. Den har stort sett alltid gjort at vi kommer i tid, enten vi er rørlegger, snekker eller elektriker. Den har levert masser av pakker, både for Posten og for andre. Den har også levert barn i barnehage og fraktet familier på ferie. Syke og skadde har også fått være passasjerer, sammen med kjeltringer og drapsmenn. Den har blitt brukt til alt og er slående lik en potet. Hvil i fred å stå aldri opp igjen!

Toyota Hiace av 1. generasjon

Volvo V50 er det kanskje færre som vil savne, men jeg kommer til å savne den mer enn HiAce'en. Volvo V50 har også fraktet barn i barnehage og familier på ferie. En tanke trangere og sykler, akebrett og skier må på taket eller i henger bak. Der plass er mangelvare i forhold til hos HiAce, glimter V50 til med overlegne kjøreegenskaper. Den har ikke markedets vasseste og mest sportige levesett, men den leverer komfort og kjøreglede på et sett vi nordmenn liker. Den har aldri vært mest solgte bil i Norge, men i flere år solgt gjevnt over bra. Nå som den er i ferd med å avslutte tiden sin blant oss, er den på sitt beste. Nå får du kampanjemodeller til gode priser og utstyrspakker som er satt ned med flere titusener av kroner. Har du lommebok hvor penga brenner, anbefaler jeg kjøp av 2,0 D med 136 HK i stedet for minste dieselen på 1,6. Den større dieselmotoren gir bilen de kreftene den trenger, og behovet for noe særlig mer effekt trenger du ikke så sant du ikke skal kjøre racing med bilen.

Aston Martin DBS er en annen modell som nå går i graven. Den skal først bygges i en avsluttende modell. Få, untatt de bilintreserte, kan se forskjell på Aston Martin sine modeller, men DBS er flaggskipet og den største av Aston Martins sine 2-dørs coupeer. Da den kom i 2007 erstattet den Vanquish S, og den bygger på DB9 fra 2004. Bilen fikk en 6,0 liters V12 motor med 510 HK og toppfart er godt over 300 km/t. Bilen måler 472 cm i lengde og bredden er 190,5 cm. Vekten stopper på forholdsvis lave 1695 kg. Nå er det slutt, men Aston Martin vil først selge ut 100 modeller kalt Ultimate. Den får mørkere grill og sota baklamper i  tillegg til mye eksklusivere intriør. Kommer både som Coupe og roadster. Løp og kjøp. Erstatteren er her i løpet av ikke alt for lang tid.

Aston Martin DBS Ultimate

Maybach blir nå gitt opp av Mercedes, etter at de prøvde og puste liv i det gamle merket som har røtter fra Mercedes. Wilhelm Maybach, som grunnla merket, var direktør for Daimler Motoren Gesellshaft. I 1907 sluttet han for å starte egen bilproduksjon. Luksus merket Maybach var født og skulle leve fram til 2. verdenskrig brøyt ut. Under krigen var det tunge tankser som ble produsert i fabrikkene. Etter krigen ble aldri bilproduksjonen startet opp igjen, og i 1960 ble Maybach kjøpt av Mercedes. På Tokyo Motorshow i 1997 skulle merket igjen frem i lyset. Mercedes viste da en luksusbil i ypperste klasse som fikk navnet Maybach. To modeller skulle bygges, modell 57 og 62, hvor tallene står for størrelse i desimeter. I tillegg fikk du hver av modellene i utgave S, som skulle står for special, og fikk dermed det ekstra som noen få kanskje syntes manglet. Det ble litt mer power i maskineriet også, og de vasseste Maybachene var gode for over 300 km/t. Ikke dårlig for en panservogn som nesten veier 3 tonn. Det ble også produsert en konsept bil som het Exelero og en åpen utgave som fikk det klasiske navnet Landaulet. Nå er det slutt og Mercedes har subsidiert hver modell med nesten 3 millioner kroner, og vi klager på bøndene.

Saab-sagaen har nå pågått altfor lenge og jeg sier nå adjø til Saab. Heldigvis kommer vi til å se svensken mye mer på veiene enn Maybach, og jeg kommer til å smile hver gang jeg ser en av vår naboers kreasjoner. Håpet lever nok fortsatt hos enkelte at det skal bli produksjon i Saab-fabrikken i Trollhättan, men for realistene er det nok bare å innse at det er over nå. I 1949 kom Saab 92 og fra da til nå har det blitt produsert flere millioner biler. Dessverre klarte de å blande seg sammen med General Motors på midten av 90-tallet, og fra da av har det kun vært spørsmål om tid før slutten skulle komme. Saab siste produksjons modell var nye 9-5 og de fleste regnet med at den skulle tiltrekke nye kjøpere til merket, men den var nok ikke bra nok. Den sto litt etter både BMW, Audi og Mercedes så mange mente at global suksess var et godt stykke unna. Spyker kjøpte Saab i 2010 og det er en del som mener at dette var slutten for merket, men jeg tror Victor Muller gjorde det han kunne for å redde Saab, men til slutt ble pengekassa tom. Konkurs er uansett resultatet for dette tradisjonsrike svenske merket og vi håper det for alltid vil huskes for sine fantastiske modeller.

Håpet som forsvant

Read More