Test: Ford Edge Titanium 2.0 TDCi 210 hk Powershift AWD-Hei folkens Auto reviews, Mange bileiere som å se sine biler ser rent og skinnende til alle tider. Men det mange ikke klarer å forstå er at dette kan bare oppnås ved regelmessig og riktig rengjøring. En godt vedlikeholdt bil vil sikkert tjene sin eier i svært lang tid, mens en dårlig vedlikeholdt en vil tjene en liten stund før det er erklært ikke road-verdig. Nå snakker vi om Test: Ford Edge Titanium 2.0 TDCi 210 hk Powershift AWD, Det spiller ingen rolle om man får bilen rengjøres hjemme eller på arbeidsplassen, hvis rengjøringen oppgaven er fullført godt, så det endelige resultatet kommer til å være stor. Her er noe.
Av David K Andersen
 |
| Foto: Ford |
Kollega Vegar har allerede kjørt Edgde, men for meg var dette første gang. Som alltid er det å sette seg inn i en helt ny bil og kjøre avgårde for første gang utrolig spennende. Turen nedover til Oslo byr i tillegg på diverse omveier og noen strekninger jeg aldri har kjørt før. Dette blir bra.
 |
| Foto: Ford |
Atlanterhavsveien og design
Istedet for å designe Edge med et slags offroad-tema, har Ford gjort sin egen greie. De har latt være å forsøke å få den til å se ut som om den er bygget for å ta seg gjennom regnskog og ørken, og istedet latt designet være moderne, rent og funksjonelt. Den måten å tegne biler på - altså i tråd med hva den faktisk skal brukes til og uten masse vissvass - har alltid tiltalt meg og Edge er ikke noe unntak. Når den i tillegg er så ren og ryddig i linjene og samtidig gir et inntrykk av å være eksklusiv og dyr, synes jeg Ford treffer veldig bra.
 |
| Foto: Vetle Granath Magelssen |
Edgen egner seg utmerket til sightseeing som dette. Du sitter jo litt høyere enn i en personbil og dessuten føles den stor og trygg.
Bud og komfort
Det er imidlertid komforten som preger kjøreopplevelsen i Edge, hele veien fra start til mål. Ford er mestere på chassis, så også her. Hjulopphenget svelger alle ujevnheter som er å oppdrive og leverer flyt få kan matche - jobben som er gjort med fjærer og dempere er formidabel. At denne Titanium-versjonen går på 19-tommere fremfor 20 som i Sport, skader naturligvis ikke.
Som Mondeo Vignale, er den utstyrt med aktiv støydemping. Mikrofoner inne i kupeen plukker opp støy og så sendes lydbølger som kansellerer støyen ut gjennom høyttalerne. Det høres utrolig ut, men har du prøvd hodetelefoner med lignende teknologi, vet du hvor bra det fungerer. I tillegg er vinduene laminerte. Resultatet er uvanlig lavt støynivå.
Når du har kjørt Atlanterhavsveien over til Vevang, kan det anbefales å følge kysten videre sørover til Bud, et lite fiskevær helt ute i havgapet. Der kan du også få med Ergan kystfort, slik vi gjorde, før kursen ble satt mot Molde.
 |
| Foto: Ford |
Med Trollstigen som neste store severdighet, ble det noen mil med muligheter til å kikke nærmere på Fordens interiør. Skal du klå merker som Audi, BMW og Mercedes, må du virkelig stå på når det kommer til dette.
Det har Ford også gjort. Her dominerer skinn og myke overflater i betydelig større grad enn vi er vant til. Dørsider og seter stikker seg spesielt fram med skinn i god kvalitet og stilige sømmer. Ryddig og fint design hjelper også på, mens plasten rundt klima, stereo og infotainmentsystem i midten av dashbordet, drar det litt ned igjen. Med en følelse av at ting er solide og godt sammenskrudd, leverer Edge over forventningene, men sliter nok litt sammenlignet med for eksempel Mercedes GLC.
Ergonomien kjenner du lett igjen fra andre nyere Ford-produkter. Det er få knapper å trykke på og dermed føles det oversiktlig. Samtidig har du en rekke valgmuligheter for oppsett av instrumentpanelet midt foran deg - det er moderne og jeg liker at jeg selv kan bestemme hvordan det skal se ut. Speedometeret har litt for mange små streker og er ikke så lett å lese av kjapt som jeg skulle ønske, men det er eneste minus. Infotainmentsystemet Sync2 funker fint uten å være blant de beste. Det får forresten snart avløsning av en ny generasjon (Sync3).
Trollstigen er ikke stedet for grisekjøring i svingene selv om utformingen skriker etter det. En blanding av stedvis tåke, bobiler og søreuropeiske turistbusser er ikke optimalt. Å oppleve denne veien er like fullt verdt reising langveisfra. Du vet - fossen som nesten lander midt i veien, hårnålene og det vanvittige fallet rett ned.
 |
| Foto: Vetle Granath Magelssen |
Etter å ha passert verdens jorbærsentrum Valldal, hvor du kan kjøpe kurvevis på hver eneste busslomme, viser det seg at Geiranger slår Trollstigen akkurat denne dagen. Rett og slett fordi det er det sol og fint vær der. Først nedstigningen nordfra, og siden oppstigningen videre sørover. I strålende solskinn og sommervarme er dette stedet magisk og en velfortjent turistmagnet. En bonde fra flatbygdene på Østlandet kan ikke annet enn å måpe.
Nest best etter Geiranger, er formen veien antar videre sørover før den treffer riksvei 15. Oppe på fjellet snirkler den seg i fantastiske svinger, og med god sikt takket være fraværet av trær, kan du kjøre på og ha det moro - til og med uten å bryte fartsgrensen.
Hittil har jeg tenkt at Edgen antakelig ikke har all verden å by på av kjøreglede siden den er så komfortabel. Det er ikke helt riktig.
Noen sportsbil er den langt ifra, så du skal ikke kjøpe denne for å ha det moro i svingene. Samtidig beholder den både veigrep og kontroll på karosseriet overraskende lenge. Igjen spiller det gjennomførte chassiset en stor rolle - gode kjøreegenskaper og god komfort i samme bil er faktisk mulig bare du jobber nok med å få det til.
I tillegg til hjulopphengets bravader, er det først og fremst styringen som imponerer. Den har vekting som føles naturlig og minner ikke så lite om styring sånn den var før den elektriske servoen tok over for noen år siden. Jeg synes også veifølelsen er fin i Edgerattet.
BMW X3 har antakelig ikke store vansker med å klå Edge på disse veiene, men tar du komfortbiten med i sammendraget, skal det jammen litt til å slå den totalt sett.
 |
| Foto: Vetle Granath Magelssen |
Nedover mot Lom er vi tilbake på bedre veier, og med unntak av en obligatorisk stopp innom det berømte Bakeriet i Lom, er turens eksotiske del over for min del.
Men med bedre vei følger også flere muligheter til å kjøre forbi arméen av bobiler.
Motoren i denne Edgen er en 2-liters diesel med to turboer og 210 hestekrefter. Med nesten to tonn bil å dra på, kommer de 450 Newtonmeterne godt med. Og faktum er at selv om 0-100-tiden er oppgitt til ikke spesielt kjappe 9,4 sekunder, føles Forden raskere enn som så.
Automatkassen er av typen dobbeltclutch, og gjør en bra jobb. Motor og gir fungerer spesielt godt i forbindelse med forbikjøringer. Trykk gassen i bunn og du fyker forbi bilen foran på et blunk. Dessuten har de gjort en særdeles fin jobb med avstemming av gasspedal og girkasse - å sette i gang fra stillestående, eller å manøvrere bilen på parkeringsplassen, er nesten like smooth som i en bil med converterautomat. På dette punktet er faktisk Edge en del bedre enn dobbeltlcutch-mester Volkswagen.
Å kjøre E6 sørover fra Otta er ganske nedtur etter alt jeg har sett tidligere på turen. Det er fint, det er ikke det, problemet er at ikke noe topper vestlandet. Mye trafikk, lave fartsgrenser og så videre hjelper ikke. Jeg må også gjennom Norges desidert kjedeligste veistrekning, nemlig Mjøsbrua - Brummundal. Beklager Ringsaker, Rudshøgda, Prøysen og Skiblander, men å kjøre bak en råtten 93-modell Caravelle med østeuropeiske skilter i 64,2 km/t med midtdeler og det hele denne biten, kan ta livsgnisten fra den største optimist.
Jeg bruker tiden til å høre på musikk. Titanium har ikke Sportens 12 høyttalere og Premium Sound, men det låter ganske så premium likevel. Jeg trykker også litt rundt på kjørecomputeren og ser at bilen bare har brukt 0,67 på mila. Det er noe over de oppgitte 0,58, men likevel nokså imponerende med tanke på at vi snakker SUV på rett under 2 tonn.
Hedmark og plass
Før jeg kjører til Oslo for å levere bilen tilbake til Ford, tar jeg en tur innom hjemme - altså Solør i Hedmark. Der vekker Edgen interesse hos flere i familien, så det blir en prøvetur og mulighet for testing av baksetet.
Bakseter kan være tre ting. Trange og ukomfortable, romslige og fine å sitte i, eller de kan være som i Edge: Særdeles behagelige. Godt med plass til ben og hode, riktig avstand mellom setepute og gulv og fin sittekomfort er på plass. Prikken over i-en er justeringen av seteryggen. Her kan du virkelig slappe av, og til og med få deg en blund.
Bagasjerommet tar 507 liter under overtrekksgardinen og det høres litt lite ut, men i virkeligheten har du betydelig mer plass å rutte med. Årsaken er at gardinen er montert ganske så lavt, antakelig for å ikke være høyere enn toppen av bakseteryggen når den er lent maksimalt tilbake. Gulvarealet er nemlig stort, og om du dropper rullgardinen er det plutselig massevis av plass. Spesielt vil jeg tro den er godt egnet til større gjenstander som for eksempel barnevogner.
 |
| Foto: Ford |
Et minus og en konklusjon
Så - det må være noe negativt også eller? Jepp - ikke mye, men et par haker ved herligheten finnes. Den ene er forsetene. Eller det vil si - setene i seg selv er veldig bra. De er forseggjort og virker påkostet. Sidestøtten er omtrent passe for biltypen, og dessuten er sittestillingen perfekt. Problemet er at sidestøtten i seteputen ikke matcher min kropp. Jeg sitter på en måte litt på dem istedet for mellom dem. Det er ikke så godt i lengden.
 |
| Foto: Ford |
Du er med andre ord fort oppe i samme prisklasse som premium-konkurrentene. Men noe rimeligere Forden tross alt - spesielt om du tar utstyret med i beregningen. Dessuten er den minst like bra.
Data:
R4, 1997 ccm, diesel, to turboer, 210 hk v/3750 o/min, 450 Nm v/2000 o/min, permanent firehjulsdrift og 6-trinns dobbeltclutcautomat. Lengde 4808 mm, bredde 1928 mm, høyde 1686 mm, akselavstand 2850 mm. Vendesirkel 11,9 meter, bagasjerom minimum under trekk 507 liter, maks 1847 liter. Egenvekt 1949 kg, tilhengervekt 2000 kg. 0-100 km/t 9,4 sekunder, topphastighet 211 km/t, forbruk blandet 0,58 l/mil, utslipp 149 g/km
0 comments:
Post a Comment