Tekst og foto: David K Andersen
Volvos alternativ i klassen for kompakte premiumbiler har hengt med siden 2012. Nå er midtlivsoppdateringen klar - vi har testet tidsriktige T2 med bensin turbomotor og automat.
Forandringene er ikke så store, du kjenner den nye modellen enklest igjen på frontlysene som har fått Tors Hammer-designet først sett på XC90. Dette er Volvos nye lys-signatur og den gjør V40 godt. Karosseriet har moderne og dynamiske linjer, men akkurat fronten føltes ikke fresh lenger, så de nye lysene og oppdatert grill (nytt mønster) gjør en fin jobb med å friske opp.
Du kan forresten også velge mellom en rekke nye felger og farger utvendig. Testbilen er Amazon blå, en farge som fører mine tanker tilbake til Volvoer fra starten av 90-tallet. Jeg synes den gjør seg godt på nye V40. Felgene heter Tamesis og er 18-tommere.
Skandinavisk
T-tec Blond City Weave er interiørfargenes navn, og for én gangs skyld, er resultatet verdt et så fancy navn. Volvo spiller mye på skandinavisk design for tiden, det er rent, lyst og stilig. Dette interiøret følger den filosofien, farger og setemønster er en ny option som kommer med denne faceliften. V40 skal være en moderne og urban bil for yngre mennesker og dette interiøret passer således fint. Det er dessuten en herlig motvekt mot de tyske konkurrentenes tidvis fantasiløse valgmuligheter.
Fargen er nesten hvit, så det er ikke mye skitt som skal til før det synes på armelener og sånt, men det er luftig og stilig - føles lett og litt eksklusivt. Materialvalgene er glimrende i alt, og jeg gir gjerne noen ekstra poeng for teksturen på en del av overflatene. For eksempel de myke materialene med litt ru overflate på de punktene du hviler armene. Det er tydelig at Volvo legger ned mye energi på å få til det lille ekstra - som fører og passasjer setter man pris på det.
Design, instrumenter, knapper og brytere ellers minner mye om utgående V40. Tre ulike valgmuligheter for instrumentdesign og layout, samt ytterligere justeringsmuligheter innenfor disse igjen, er identisk med Volvoer pre-XC90 og funker fint. Samtidig: Ved siden av den nå smått aldrende infotainmentløsningen, er det dette punktet som mest minner oss på at V40 har vært med noen år.
Nedre del av dashbordet har mange knapper, men det er ikke vanskelig å finne frem. I og med innføringen av store berørings-skjermer i nesten samtlige nye biler er ikke dette noe man opplever så ofte lenger, men faktum er at noen ganger er det minst like enkelt å bare trykke på en knapp som å lete fram menyer på en skjerm. Infotainmentsystemet i V40 er med andre ord ikke veldig moderne lenger, men det fungerer like fullt meget bra.
Kompakt komfort
Jeg anser setene for å være komfortable for klassen. De unngår et vanlig problem for meg i mindre biler, nemlig at smal setepute med kraftig sidestøtte presser ukomfortabelt mot yttersiden av lårene når jeg sitter der over tid.
Hadde jeg fått lov, skulle jeg senket setet et par cm til, men jeg sitter likevel omtrent optimalt i V40. Ekstra pluss for egen vippefunksjon på setet i tillegg til jekk opp og ned, samt at rattet på godt Volvovis har skikkelig vandring i justeringen ut og inn.
Plassen i baksetet er det litt verre med. I alle fall om føreren er lang. Er han ikke det, sitter du imidlertid fint i gode seter, og eneste minus er en smal dør som gjør det litt tyngre å komme ut og inn enn ønskelig.
Bagasjerommet tar ifølge papirene 335 liter, men om noe, gir det inntrykk av å være større enn det. Årsaken er antakelig at det er litt lenger men samtidig smalere enn hva de fleste konkurrentene byr på. For mine bagasjeroms-behov faller i alle fall dette i smak. Med baksetet nedfelt er det plass til 1032 liter.
På veien
V40 har alltid vært en relativt stiv og sportslig oppsatt bil. Det fortsetter den med. Så lenge veien er fin, leveres glimrende flyt med en litt sånn påkostet følelse i måten bilen går bortover asfalten på, men når veien blir dårlig, føles den stiv i overkant. Med det fine interiøret, de gode setene og den fleksible sittestillingen scores gode komfortpoeng. Middels støynivå og noe hard fjæring holder det hele nede på jorden.
Det du mister på fjæringskomfort, får du imidlertid igjen mesteparten av når det går unna. Styringen er riktignok ikke veldig følsom, men den er direkte, riktig vektet og behagelig å bruke. Ellers dominerer full kontroll og sportslig følelse i svingene. V40 er meget godt dempet og takler alt du gir den i form av høy hastighet, humper midtsvings eller annet, uten å miste fatningen. Dette er en fin bil om du vil skaffe deg et smil mens du forserer svingete veier.
Automat
Ennå morsommere hadde den nok vært med større motor, men T2en på 122 hestekrefter holder greit. Gangen er fin og et plusspunkt om du sammenligner med diesel. Videre har den greit drag i bunnen og et veldig fint mellomregister. På toppen savner jeg imidlertid mer krutt - den bærer litt preg av å være minstemann av de to 1,5-literne (T3 har 152 hk). Gassresponsen er veldig god, men den er totalt sett litt unna å levere like godt i praksis som 1,6-literen med nøyaktig samme effekt i konkurrenten Mercedes A180.
Testbilens 6-trinns automatgir er det eneste virkelige minuspunktet ved bilen. Eller det vil si; selve automatkassen er fin, den girer mykt og raskt. Problemet er at den ikke virker spesielt godt samkjørt med motorens effekt og momentkurve, samt gasspedalens bevegelser.
Når du triller inn mot et kryss eller en rundkjøring, eller du har sluppet gassen langs motorveien, og så går på igjen for å kjøre forbi eller komme deg ut i krysset, bruker den for lang tid til å bestemme seg. Noen ganger må den til og med ombestemme seg igjen. I Sport er ikke problemet tilstede, men da holder den til gjengjeld for lenge på girene. Jeg hadde valgt manuell girkasse til denne motoren. Litt på grunn av dette og litt fordi dette er en kompakt og sportslig bil og da liker jeg uansett å gire selv.
Forbruket oppgis til 0,55 ved blandet kjøring. Er du fornuftig klarer du å holde deg rundt 0,7, men vi var ofte oppunder 0,8. Kanskje litt mye, men vi snakker bil på over 1500 kg.
Konklusjon
Volvo har forsterket den skandinaviske greia med denne oppdateringen av V40. Ingen av konkurrentene kan by på samme friskhet innvendig. Med nyhetene i fronten holder den seg dessuten moderne og dynamisk utenpå. Konkurrentene slår den på visse punkter, men det er antakelig ikke så nøye i og med V40s evne til å by på noe annerledes - både imagemessig og i praksis.
Data:
Pris fra 287 000 kroner. T2 aut Momentum, fra 332 900. Testbil med Driver Support-pakke, Teknikk-pakke, Plus-pakke, On Call-pakke og med noen tilvalg, er 395 700 kroner.
Motor: R4 turbo bensin, 1498 ccm, 122 hk v/5000 o/min, 220 Nm v/1600-3500 Nm, forhjulstrekk, 6-trinns converterautomat. Lengde 4369 mm, bredde 1783 mm, høyde 1420 mm, akselavstand 2647 mm. Bagasjerom 335-1032 liter, egenvekt 1554 kg, tilhengervekt 1500 kg. 0-100 km/t 9,8 sek, topphastighet 190 km/t, forbruk blandet kjøring 0,55 liter pr mil, utslipp 129 g/km CO2.
Volvos alternativ i klassen for kompakte premiumbiler har hengt med siden 2012. Nå er midtlivsoppdateringen klar - vi har testet tidsriktige T2 med bensin turbomotor og automat.
Forandringene er ikke så store, du kjenner den nye modellen enklest igjen på frontlysene som har fått Tors Hammer-designet først sett på XC90. Dette er Volvos nye lys-signatur og den gjør V40 godt. Karosseriet har moderne og dynamiske linjer, men akkurat fronten føltes ikke fresh lenger, så de nye lysene og oppdatert grill (nytt mønster) gjør en fin jobb med å friske opp.
Du kan forresten også velge mellom en rekke nye felger og farger utvendig. Testbilen er Amazon blå, en farge som fører mine tanker tilbake til Volvoer fra starten av 90-tallet. Jeg synes den gjør seg godt på nye V40. Felgene heter Tamesis og er 18-tommere.
Skandinavisk
T-tec Blond City Weave er interiørfargenes navn, og for én gangs skyld, er resultatet verdt et så fancy navn. Volvo spiller mye på skandinavisk design for tiden, det er rent, lyst og stilig. Dette interiøret følger den filosofien, farger og setemønster er en ny option som kommer med denne faceliften. V40 skal være en moderne og urban bil for yngre mennesker og dette interiøret passer således fint. Det er dessuten en herlig motvekt mot de tyske konkurrentenes tidvis fantasiløse valgmuligheter.
Fargen er nesten hvit, så det er ikke mye skitt som skal til før det synes på armelener og sånt, men det er luftig og stilig - føles lett og litt eksklusivt. Materialvalgene er glimrende i alt, og jeg gir gjerne noen ekstra poeng for teksturen på en del av overflatene. For eksempel de myke materialene med litt ru overflate på de punktene du hviler armene. Det er tydelig at Volvo legger ned mye energi på å få til det lille ekstra - som fører og passasjer setter man pris på det.
Design, instrumenter, knapper og brytere ellers minner mye om utgående V40. Tre ulike valgmuligheter for instrumentdesign og layout, samt ytterligere justeringsmuligheter innenfor disse igjen, er identisk med Volvoer pre-XC90 og funker fint. Samtidig: Ved siden av den nå smått aldrende infotainmentløsningen, er det dette punktet som mest minner oss på at V40 har vært med noen år.
Nedre del av dashbordet har mange knapper, men det er ikke vanskelig å finne frem. I og med innføringen av store berørings-skjermer i nesten samtlige nye biler er ikke dette noe man opplever så ofte lenger, men faktum er at noen ganger er det minst like enkelt å bare trykke på en knapp som å lete fram menyer på en skjerm. Infotainmentsystemet i V40 er med andre ord ikke veldig moderne lenger, men det fungerer like fullt meget bra.
Kompakt komfort
Jeg anser setene for å være komfortable for klassen. De unngår et vanlig problem for meg i mindre biler, nemlig at smal setepute med kraftig sidestøtte presser ukomfortabelt mot yttersiden av lårene når jeg sitter der over tid.
Hadde jeg fått lov, skulle jeg senket setet et par cm til, men jeg sitter likevel omtrent optimalt i V40. Ekstra pluss for egen vippefunksjon på setet i tillegg til jekk opp og ned, samt at rattet på godt Volvovis har skikkelig vandring i justeringen ut og inn.
Plassen i baksetet er det litt verre med. I alle fall om føreren er lang. Er han ikke det, sitter du imidlertid fint i gode seter, og eneste minus er en smal dør som gjør det litt tyngre å komme ut og inn enn ønskelig.
Bagasjerommet tar ifølge papirene 335 liter, men om noe, gir det inntrykk av å være større enn det. Årsaken er antakelig at det er litt lenger men samtidig smalere enn hva de fleste konkurrentene byr på. For mine bagasjeroms-behov faller i alle fall dette i smak. Med baksetet nedfelt er det plass til 1032 liter.
På veien
V40 har alltid vært en relativt stiv og sportslig oppsatt bil. Det fortsetter den med. Så lenge veien er fin, leveres glimrende flyt med en litt sånn påkostet følelse i måten bilen går bortover asfalten på, men når veien blir dårlig, føles den stiv i overkant. Med det fine interiøret, de gode setene og den fleksible sittestillingen scores gode komfortpoeng. Middels støynivå og noe hard fjæring holder det hele nede på jorden.
Det du mister på fjæringskomfort, får du imidlertid igjen mesteparten av når det går unna. Styringen er riktignok ikke veldig følsom, men den er direkte, riktig vektet og behagelig å bruke. Ellers dominerer full kontroll og sportslig følelse i svingene. V40 er meget godt dempet og takler alt du gir den i form av høy hastighet, humper midtsvings eller annet, uten å miste fatningen. Dette er en fin bil om du vil skaffe deg et smil mens du forserer svingete veier.
Automat
Ennå morsommere hadde den nok vært med større motor, men T2en på 122 hestekrefter holder greit. Gangen er fin og et plusspunkt om du sammenligner med diesel. Videre har den greit drag i bunnen og et veldig fint mellomregister. På toppen savner jeg imidlertid mer krutt - den bærer litt preg av å være minstemann av de to 1,5-literne (T3 har 152 hk). Gassresponsen er veldig god, men den er totalt sett litt unna å levere like godt i praksis som 1,6-literen med nøyaktig samme effekt i konkurrenten Mercedes A180.
Testbilens 6-trinns automatgir er det eneste virkelige minuspunktet ved bilen. Eller det vil si; selve automatkassen er fin, den girer mykt og raskt. Problemet er at den ikke virker spesielt godt samkjørt med motorens effekt og momentkurve, samt gasspedalens bevegelser.
Når du triller inn mot et kryss eller en rundkjøring, eller du har sluppet gassen langs motorveien, og så går på igjen for å kjøre forbi eller komme deg ut i krysset, bruker den for lang tid til å bestemme seg. Noen ganger må den til og med ombestemme seg igjen. I Sport er ikke problemet tilstede, men da holder den til gjengjeld for lenge på girene. Jeg hadde valgt manuell girkasse til denne motoren. Litt på grunn av dette og litt fordi dette er en kompakt og sportslig bil og da liker jeg uansett å gire selv.
Forbruket oppgis til 0,55 ved blandet kjøring. Er du fornuftig klarer du å holde deg rundt 0,7, men vi var ofte oppunder 0,8. Kanskje litt mye, men vi snakker bil på over 1500 kg.
Konklusjon
Volvo har forsterket den skandinaviske greia med denne oppdateringen av V40. Ingen av konkurrentene kan by på samme friskhet innvendig. Med nyhetene i fronten holder den seg dessuten moderne og dynamisk utenpå. Konkurrentene slår den på visse punkter, men det er antakelig ikke så nøye i og med V40s evne til å by på noe annerledes - både imagemessig og i praksis.
Data:
Pris fra 287 000 kroner. T2 aut Momentum, fra 332 900. Testbil med Driver Support-pakke, Teknikk-pakke, Plus-pakke, On Call-pakke og med noen tilvalg, er 395 700 kroner.
Motor: R4 turbo bensin, 1498 ccm, 122 hk v/5000 o/min, 220 Nm v/1600-3500 Nm, forhjulstrekk, 6-trinns converterautomat. Lengde 4369 mm, bredde 1783 mm, høyde 1420 mm, akselavstand 2647 mm. Bagasjerom 335-1032 liter, egenvekt 1554 kg, tilhengervekt 1500 kg. 0-100 km/t 9,8 sek, topphastighet 190 km/t, forbruk blandet kjøring 0,55 liter pr mil, utslipp 129 g/km CO2.
