Test: Hyundai i20 1.2 Panorama

Test: Hyundai i20 1.2 Panorama-Hei folkens Auto reviews, Mange bileiere som å se sine biler ser rent og skinnende til alle tider. Men det mange ikke klarer å forstå er at dette kan bare oppnås ved regelmessig og riktig rengjøring. En godt vedlikeholdt bil vil sikkert tjene sin eier i svært lang tid, mens en dårlig vedlikeholdt en vil tjene en liten stund før det er erklært ikke road-verdig. Nå snakker vi om Test: Hyundai i20 1.2 Panorama, Det spiller ingen rolle om man får bilen rengjøres hjemme eller på arbeidsplassen, hvis rengjøringen oppgaven er fullført godt, så det endelige resultatet kommer til å være stor. Her er noe.

Av David K Andersen

Foto: David K Andersen

2015 er det store småbilåret. Vi har allerede vært i utlandet og kjørt nye Mazda2 og Opel Corsa. Nå er det endelig Hyundais nykommer som står for tur. Hvordan klarer den seg med de andre friskt i minne? Og kan dette være bilen som tar småbilkonseptet til neste nivå? Kjør i20-test!

Småbiler er min greie. Ikke først og fremst fordi de er lettkjørte og økonomiske, men fordi det å lage en vellykket småbil ikke er noen enkel oppgave. Den skal være romslig men liten, sikker men lett, morsom men fornuftig, driftssikker men rimelig. Utfordringene er mange og gjør kreativitet og nytenkning nødvendig for et vellykket resultat. De som får det til, gir oss imidlertid spennende nye småtasser som er morsomme og gode å kjøre, romslige og fleksible. Og selvfølgelig økonomiske å kjøpe og eie. Nå er jeg spent på hvordan nye Hyundai i20 klarer seg.

Foto: David K Andersen

Lav og bred
Jeg har kikket på i20 både på bilder og i utstilling hos forhandler. Egentlig uten å merke meg ved særlig annet enn den sortlakkerte c-stolpen. Bilen må imidlertid ut i friskluft for å gjøre Hyundais designfilsofi "Fluidic Sculpture" rettferdighet. Ute i dagslys, og ikke minst rullende på veien, kommer de distinkte linjene og fine detaljene til sin rett. Her snakker vi et godt steg videre mot den forrige modellen.

Fremfor å bygge i høyden slik det ofte blir gjort, har Hyundai holdt seg på bakken. Det er bra, bilens lave profil gir et betydelig sportsligere inntrykk og jeg kjenner jeg gleder meg til nye i20 snart debuterer i WRC. På siden, gjør linjen som går fra forlyktene til baklyktene seg godt, flaten brekkes i tillegg opp av et sort plastelement nederst. De sorte c-stolpene er ikke til å unngå og baklyktene med trippelmønster ser moderne og stilige ut.

Det er likevel fronten jeg har mest sansen for. Her stemmer alt. Den smale grillen mellom lyktene og formen på den store sorte i fangeren gjør at bilen ser lav og sportslig ut. Kikk litt ekstra i speilet neste gang du får nye i20 bak deg - den ser ordentlig fet ut fra den vinkelen. Og så må vi ikke glemme frontlysene med sin heltrukne hvite, opplyste linje i overkant. Virkelig kul, spesielt da sola er i ferd med å gå ned.

Foto: David K Andersen

Testbilens fargevalg gir ekstra pluss på designfronten. Hvitfargen i kombinasjon med alle sorte detaljer er kanon. Tør å bestill i20 i en annen farge enn grå. Uten å ha sett den i rød, tror jeg det er et godt forslag i tillegg til hvit. Men pass på å få Panorama-versjonen slik at taket forblir sort!

Mest plass i klassen?
Ikke la deg lure av i20s lave profil utvendig. Innvendig er det massevis av plass. Under testperioden hadde jeg ved noen anledninger med meg litt folk, et par av dem fikk også noen kilometer bak rattet. Felles for alle, var at de trodde de satt i eller kjørte en bil i Golf-klassen.

For å starte bakerst: Bagasjerommet er på 326 liter. Det er mye i denne klassen. Dessuten kan du legge ned setene så det blir helt flatt. Da bikker du kubikken. På bildet under, er det fortsatt et rom til, under det du ser. Legg også merke til nettet som holder fotobagen på plass. Det finnes mange finurlige kroker, hengsler, vippbare plater og annet fiksfakseri på ulike biler som visstnok skal være smart. Dette nettet skiller seg ut ved faktisk å være svært nyttig også i praksis.

Foto: David K Andersen

Baksetet følger opp. Jeg sitter fint bak meg selv. Det er bra med plass til ben og hode, og det føles bredt til å være småbil. Dessuten er for en gangs skyld forholdet mellom setepute og gulv riktig slik at knevinkelen blir komfortabel. Nå er jeg sinnssyke 175 cm høy. Er du 10-15 cm lenger enn det, tipper jeg du ikke sitter like bra. Men plass får du nok. For øvrig synes jeg seteryggen kunne hatt noe slakere vinkel. Men jeg liker å ligge. Ikke alle er sånn.

Foto: David K Andersen

i20s største pluss
Hopper vi ett hakk forover, kommer vi til bilens etter min mening største pluss: Å sitte bak rattet. Setene er gode med fin stopping og passe sidestøtte. Dessuten føles det bredt og romslig på alle kanter. Det er imidlertid sittestillingen som virkelig imponerer, ikke bare til småbil å være, men uansett klasse.

Du som liker å sitte høyt og rett kan gjøre det, men jeg liker å sitte lavt og med rattet "i fanget". Det kan jeg her. Sittestillingen er spot on, som kartleser Derek Ringer forsiktig sa til Colin McRae da de passerte mållinjen og vant Rally-VM i RAC i 1995 (beklager motorsport-nerding). Rattjusteringen er generøs til begge kanter og setet kan senkes nok uten at det havner på gulvet og dermed ødelegger benvinkelen. Dessuten er avstanden mellom øvre og nedre hvilepunkt for albuen i døra riktig i forhold til sete og ratt. Midtarmelenet er også riktig plassert (les ikke for høyt). Man får lyst til å minne andre på at det faktisk er mulig å gjøre det slik. Å sitte godt i bilen er undervurdert.

Foto: David K Andersen

Enkelt og stilig
Dashbord-designet er kanskje ikke veldig friskt og uvanlig, men det funker desto bedre i praksis. Det er forresten også stiligere i virkeligheten enn på bilder. Som i baksetet får du også her en følelse av at bilen er bred. Det virker stilig og forseggjort Jeg liker spesielt designet på speedometer og turteller, det gir et snev av premium. Det samme gjelder ved kjøring i mørket hvor belysningen i instrumenter og knapper er litt luksusaktig.

Brunfargen føles litt uvant med en gang, men etter en dag eller så, liker jeg den virkelig og hadde bestilt bilen slik selv. Luftdysene ute ved dørene burde hatt sort ramme, men det er også det eneste. Kvalitetsfølelsen generelt er bra om ikke fantastisk.

Ergonomien er som den skal være i en småbil (og helst de fleste andre biler også), suveren. Alt sitter der det skal, og mengden knapper er begrenset. Her er det enkelt å finne fram, og det uten at det hele føles simpelt eller kjedelig.

Foto: David K Andersen

Ingen storskjerm?
Nei, det har den ikke. For mens de fleste bruker masse energi på å komme frem til et infotainmentsystem som er lettanvendelig, har Hyundai gått en annen vei. Tanken er; hvorfor skal bilen ha en egen "smarttelefon" da du allerede har en i lomma. Dermed er det montert en universalholder på toppen av dashbordet hvor du plasserer telefonen din. Mens den står der i lading, kommuniserer den med bilens system via blåtann. Telefonbruk og musikkavspilling skjer som på andre biler - du styrer det via rattknappene og informasjonen kommer opp i bilens display. Skulle du trenge navigasjon, har du det på telefonen som da er plassert rett foran deg.

Jeg har kjøpt Tomtoms navigasjonsapp til min telefon. Det koster noen hundringser, men er en veldig god navigasjon. Den er for øvrig spart inn mange ganger allerede, siden jeg ikke trenger å betale ekstra for navi i leiebiler i utlandet. Som du ser på bildet under, fungerer det veldig fint: Jeg har navigasjonen på selve telefonen, mens musikkavspilling med Spotify vises i bilens display.

Foto: David K Anderen

Den eneste ulempen jeg opplever, er at min iPhone ikke er flink til å snu displayet fra stående til liggende slik jeg vil, for eksempel må jeg starte navigasjonen med telefonen i stående posisjon, så sette telefonen i holderen. Det er telefonen sin feil og ikke bilens.

Dette systemet er dessuten trafikksikkert, da veien til å svare på en melding eller generelt å fingre med telefonen er litt lenger enn om den hadde ligget i midtkonsollen. Sånt skal man jo ikke holde på med da man kjører bil..

Ingen turbo - ingen krise
Mange av dagens småbiler har liten bensinmotor med turbo. En fin greie, du får betydelig bedre dreiemoment og kanskje litt lavere forbruk. På i20 har Hyundai valgt å beholde vanlig sugefirer og på forhånd er jeg litt skeptisk. 1,2-liter på 85 hk og 121 Nm er ikke all verden. I praksis er det imidlertid ikke så galt, mye takket være den lave vekten - i20 veier bare drøyt tonnet.

På lavt turtall kunne det vært mer krefter, men en liten fordel vi merket da vi kjørte i20 mot Corsa (med turbomotor), var at gassresponsen var mer presis i Hyundaien. I kombinasjon med velavveid clutch opplevde vi derfor at i20 var noe mer lettkjørt ved igangsetting og manøvrering. Den gir også litt gass av seg selv da du slipper clutchen, så du kveler den ikke med mindre høyrepedalen bråslippes.

Draget i mellomregisteret er helt greit og på toppen er det litt ekstra å hente om du må forbi bilen foran eller trenger å få opp farten ut på hovedveien raskt. Motoren er særdeles kultivert og stillegående og oppleves som positivt innvirkende på totalkomforten.

Foto: David K Andersen

Girkassen har bare 5-trinn, men det er ok - i20 er ikke surrete i norske hastigheter. Giroverføringen er kanon med korte og presise slag mellom girene, en av de beste jeg har kjørt på en stund. Samspillet mellom motor og gir er svært velavveid og gjør i20 eksepsjonelt lettkjørt.

Lavt forbruk
En ting jeg var interessert i å finne ut mer om på i20, var forbruket. Først kjørte jeg 10 mil i Oslo, det ga et forbruk på 0,61 ifølge kjørecomputeren og er absolutt godkjent. Så la jeg ut på en 25 mil lang landeveistur med tempo i takt med fartsgrensene. Med generelt snill gasspedal, dog inkludert noen forbikjøringer med fullt pådrag, viste displayet et forbruk på 0,41 da jeg var fremme. En kontrollmåling på gamlemåten viste 0,42, altså stemmer kjørecomputeren ganske godt. Imponerende.

Siden fartsressursene er noe begrenset, kan nok kjørestil være til dels avgjørende for forbruket på i20. Totalt over rundt 100 mil, havnet jeg på rett under 0,6 liter pr mil. Det er inkludert en god del mil med rimelig aktiv kjøring på svingete veier.

Komfort og kjøreglede
Komfort har flere sider. Seter, ergonomi, støynivå og lettkjørthet er særdeles bra på i20. Fjæringskomforten er også god, den føles fast og bestemt uten å bli for stiv. Fartsdumper svelges eksempelvis svært godt. Dermed mener jeg bilen har høy komfort totalt sett og klassen tatt i betraktning. Det svake punktet er små, skarpe ujevnheter. De klarer ikke fjæringen å ta unna og de forplanter seg i karosseriet. Hullete grusvei i vårløsningen er ikke i20s sterke side, jeg opplevde at fjæringen ved et par tilfeller bunnet i forbindelse med uventede telehiv.

På svingete asfalterte veier, oppfører Hyundaien seg sportslig inn til en viss grense. Du kan presse på ganske hardt, hardere enn hva som kan sies å være normalt, uten at den verken krenger nevneverdig eller på noen måte settes ut av balanse. Ujevnheter midtsvings fikser den også greit. Økes tempoet ennå et hakk, slik at man nærmer seg grensen for veigrep, gir imidlertid chassiset litt opp, og det går ganske raskt over i trygg understyring. Litt bedre dempere hadde kanskje gjort susen både for komforten på dårlig vei og kjøreegenskapene på grensen.

Men den er for det første trygg, og for det andre ganske festlig så lenge underlaget er noenlunde jevnt. Sistnevnte mye takket være lav vekt og kraftig stabstagvirkning. Styringen er ikke voldsomt direkte, men jeg opplever den som presis og enkel å justere linjen med i svingen de gangene man ikke treffer helt riktig ved inngangen.

Foto: David K Andersen

Styringen er for øvrig komfortabel og har passe motstand ved vanlig kjøring. Noen vil kanskje si den er i letteste laget, men så lenge det uansett ikke er snakk om særlig kjørefølelse gjennom rattet, slik det nesten alltid er med elektrisk assistert servo, foretrekker jeg lett styring som her.

Konklusjon
Med flere mil bak rattet i både Polo, Fiesta, nye Corsa og nye Mazda2, har jeg rimelig grei oversikt over småbilsegmentet for øyeblikket. Her er det hard konkurranse og jeg trodde på forhånd Hyundai i20 ville få det tøft. Det gjorde den også, men kom enkelt ut med hodet godt over vann.

Jeg kan bli beskyldt for å like alle biler, og det er for så vidt sant, alle biler har bra ting ved seg. Hyundai i20, har overraskende mye bra ved seg. Den har svakheter, og skulle jeg hatt klassens morsomste eller mest fancy, hadde jeg hatt alternativer. Men for vanlig kjøring, spesielt om jeg skulle kjøre mye og gjerne hadde med en eller flere passasjerer, er faktisk Hyundai i20 nå på toppen av min liste. Dette er en bil du fint kan dagpendle mange mil med uten å føle at du har gått på et kompromiss. Det kan man ikke si om alle småbiler. Da den i tillegg oppfyller de tradisjonelle kravene i klassen om lettkjørthet, fleksibilitet og økonomi, kommer den totalt sett meget godt ut.



Foto: David K Andersen

Data

Bil	Hyundai i20 1.2 Panorama
Pris fra	174 950 (Classic)
Pris testbil	209 950
Motortype	R4 Bensin
Motorvolum	1248
Hk ved o/min	85/6000
NM ved o/min	121/4000
Girkasse	5M
Forstilling	Fjærben/McPherson
Bakstilling	Torsjonsaksling
Vekt	1055 kg
Tilhengervekt	910 kg
Bagasjevolum/med nedlagt sete	326 liter/1042 liter
Utvendig L/B/H	4035/1734/1474 mm
0-100 km/t	13,1 sek
Forbruk oppgitt, blandet	0,48 l/mil
Topphastighet	170 km/t
Utslipp g/km	112

Posted in: hyundai,i20,småbil,test,Tester